Historien

Kennel Stokklia ble registrert i 1975 på Erling Stokkli i Orkdal. I 1971 fikk jeg min første Engelsk setter Bess, etter den sagnomsuste Østvangens Blue White og Vai. Bess var en meget god tispe med 10 ganger 2.AK som beste jaktpremie. Hvorfor ikke 1.AK?. Jo, i de gode, gamle hårde tider var det ikke nok med èn fuggelbehandling; det måtte to til, samt 90 min. slipptid for å få 1.AK. Bess lyktes desverre ikke med det, men hun var fullcertet på utstilling. Bess hadde to kull, det første med Parat P. av Ekebeck og det andre med Steinheimens Skott 4. Begge parringer ga solide hunder på jakt, og hunder med meget godt ekstriør.

I 1973 kjøpte jeg en tispehvalp av Jan Skinstad fra Skorovatn, Skinnrabbens Turi (Parat P. av Ekebeck – Vindfjellets Wanja). Dette var en fremragende tispe med 5 ganger 1. UK, nr.2 Norsk Derby og med flere 1.VK. Turi ble parret med Stokklia`s major Prikk (Dunfjellets Zanto – Pia). Det ble her 7 hvalper hvor jeg beholdt en hannhvalp, og hadde også en tispe i dressur. Begge hundene fikk 1.UK.

Turi ble så parret med Dreng (INTUCH Treff – Wanghøens Liss 2). Jeg beholdt 2 tisper; Stokklia`s Turi 1 og Taifa.Dette var en kombinasjon som ga hunder med meget stor jaktlyst, og parringen ble derfor gjentatt. Det ble her tilsammen 13 hvalper. Stokklia`s Turi 1 ble en særdeles god tispe, bedre enn sin mor, og fikk flere 1.VK. Desverre lot hun seg ikke parre. Kullsøster Taifa ble parret med Morkhaugen`s Tsarek der det ble 9 hvalper.

NUCH Vai (Dreng – Minni) ble parret med Tarpan`s Togo, og det ble 8 hvalper. Jeg beholdt 2 tisper som begge fikk 1.UK. Det må også nevnes at 2 hvalper til fra kullet fikk 1.UK.

De kullene jeg til nå har nevnt ble avlet på 1970-80 tallet. På den tiden var ikke interessen for å stille hunden på jaktprøver så stor som den er i dag, og de fleste hvalpene havnet derfor hos jegere som primært skulle ha en jakthund. Jeg fikk mange positive tilbakemeldinger om gode jakthunder, men også noen som hadde problemer. Det er jo en gang slik at er du førstegangs fuglehundeier og får en hund med stor jaktlyst og stort viltbegjær kan det ofte by på utfordringer. For en oppdretter blir det da vanskelig å kunne bevise avelens kvalitet når hunden ikke stilles på prøve og blir bedømt.

Livat i hundegården hos Kennel Stokklia på 80-tallet!

Men for å gå videre i Kennel Stokklia`s historie, så fikk jeg i 1988 ES Storøya`s Lady Bird i gave fra kennelinnehaver Ivan Ahlin i Skage. Lady Bird var etter Storøya`s Toya og Dreng. Historien om denne gaven er at jeg hadde Ivans hunder Storøya`s Toya og Storøya`s Toy i trening og dressur. Da Ivan skulle hente hjem de meget gode hunder hadde han med Lady Bird, som da var 6 mnd., og ville at jeg skulle ha henne. Første turen jeg var i fjellet med henne forfulgte hun en overflyver, ei kråke, rundt en 5 -600 m. Hun var da 7 mnd. gammel. Men Lady ble eldre og tok imot dressur, og i 1989 fikk hun flere 1.UK og vant Unghund Grand Prix. Hun fikk så 1.AK og også flere premier i VK. Jeg tror den gode Ivan skulle teste meg som dressør, for Lady hadde tidlig oppført seg merkelig i hundegården; hun stod hele tiden og kikte opp i trær, for så plutselig hoppe rundt og bjeffe. Den gode Lady viste nok med dette sin enorme jaktlyst, bare 5 mnd. gammel. Lady Bird hadde to kull, det første med Vestergyllen`s Zeb der det ble 9 hvalper, og det andre med Oddhaugen`s Rambo  med 6 hvalper. Flere hunder fra disse kullene ble jaktpremierte.

Etter det andre kullet på Lady Bird i 1995 ble det stille med avelen i Kennel Stokklia. Men nå vil den komme på fote igjen! I 2008 ble Anne Guri Stokkli Haugvold og Odd Arild Haugvold medeiere i kennelen, og vi vil sammen arbeide for å avle hvalper til det beste for engelskesetteren. Og når gammelkaren gir seg vil Anne Guri og Odd Arild fortsette i samme ånd!

– Erling Stokkli